fredag 23. august 2013

Strikke-(gal)skap - eller reol..

Jeg strikket vel mine første ting på ungdomsskolen og siden den gang har jeg vært en ivrig garnsamler, eller det vil si at jeg hadde stadig lyst til å begynne på noe - kjøpte garnet - og det ble med det.

Som småbarnsmor ble nesten alle former for håndarbeid lagt bort og da jeg tok det frem igjen var det hekling som jeg likte best å holde på med se mitt store hekleprosjekt

I 2011 fikk jeg smerter i høyrearmen og naprapaten ba meg ta en heklepause, for sikkerhets skyld...Jeg  selv trodde det kom av 3 dagers intensiv vindusmaling (4 store vinduer på hytta x 3 strøk), men gjorde likevel som han sa.. Uvirksom klarte jeg ikke være og siden han sa hekling, så kunne jeg vel strikke..(?) og slik kom strikkedilla.. Jeg startet i det små med luer, vinflaske/kartong-skjulere, kom diverse småstrikk av Mariusmønster..Det tok vel ikke helt av før jeg fikk Mariusboken til jul i fjor..

Nå har jeg plukket frem alle poser og esker med garn jeg har "samlet" gjennom mitt voksne liv + litt til, klarer jo ikke gå fra et garnsalg uten å kjøpe... og nå jeg har fått system på det. Nå kan jeg få ideer til nye prosjekt utfra det har og ikke omvendt :)

En ny Mariusgenser er ferdig m/lue, min første bestilling sett bort fra barna da. Nå kan jeg mønsteret utenat (nesten) så det går raskere og raskere. (På 6 uker har jeg strikket 2 med rundfelling og en tradisjonell)

Nå gleder jeg meg til å strikke noe helt annet et Mariusmønster..   (Bortsett fra at jeg har en liten ambisjon å få til noe til noe spesielt, men vet ikke om jeg får dette til, så den som lever får se)
Skal innom svigermor og svigerfar i dag og kanskje svigermor har fått Familien, med noen spennende oppskrifter...

Det som er helt sikkert er at gubben fortsatt vil se meg i sofakroken min, med strikketøyet...kveld etter kveld, etter kveld ;)

Dette diktet fant jeg på nettet og falt pladask!


Livets strikketøy
Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang,
et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.
Da la vi alle masker opp til livets strikketøy,
der vil det stå i mønsteret når vi jukset og vi løy.
Hver maske er en dag, og hver omgang er et år,
og alt vi gjør og sier i strikketøyet står.
Og mistet vi en maske og lot den rakne ned,
det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.
Noen har et strikketøy med varme farger i,
det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi.
Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått
selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.
Og når vi så blir eldre da tenker vi som så;
“Hvor mye er tilbake av livets strikketråd?”
Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,
så tomme strikkepinner blir korset på vår grav.
Og møter vi St. Peter som vokter himmelens port,
vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort.

Da gransker han det nøye og sier: "Kjære barn,
her oppe har vi bruk for en mengde opprekksgarn.”
Da vasker himmelens engler vårt garn så reint og hvitt,
de glatter det og ordner det til det blir knutefritt. 
Det legges så på lager, så mykt og fint og bløtt,
- kan hende det skal brukes til barna som blir født?